Norge har to likestilte skriftspråk og ingen offisiell talenorm. Her er bakgrunnen, alle hovedforskjellene med eksempler, og hva som faktisk hjelper når du skal skrive nynorsk.
Velg fra listen eller skriv inn et vanlig bokmålsord, så får du nynorskformen og regelen bak.
Bokmål og nynorsk er to målformer av det samme språket. De er likestilte i lov og forvaltning, de undervises begge i skolen, og de er innbyrdes fullt forståelige — en nordmann som leser nynorsk for første gang, forstår i praksis alt, selv om det kjennes uvant.
Det som er mer uvanlig enn to skriftspråk, er at Norge ikke har noen offisiell uttalenorm. Sverige har rikssvenska, Storbritannia har en prestisjeuttale, Frankrike har parisisk standard. Norge har ingenting tilsvarende. Statsråder taler dialekt fra Stortingets talerstol, nyhetsopplesere har trøndersk og nordnorsk tonefall, og opplæringsloven sier uttrykkelig at læreren skal ta hensyn til talemålet til eleven. Det finnes ikke noe offisielt «riktig» norsk å snakke — bare to måter å skrive på.
De to tingene henger sammen. Da skriftspråket skulle avgjøres på 1800-tallet, ble spørsmålet politisk: hvem sitt språk skulle telle? Resultatet ble et kompromiss der begge sider fikk sitt, og der ingen fikk rett til å definere hvordan folk skulle snakke.
I 1814 fikk Norge egen grunnlov, men ikke eget skriftspråk. Grunnloven ble skrevet på dansk. Embetsmenn, prester og aviser skrev dansk. Samtidig snakket folk flest norske dialekter som på flere punkter lå nærmere norrønt enn dansken gjorde. Avstanden mellom tale og skrift var stor nok til at den ble et nasjonalt problem så snart nasjonalfølelsen våknet.
Knud Knudsen (1812–1895) var lektor i Kristiania og mente løsningen lå i å ta utgangspunkt i det som allerede fantes: den danske skriften, gradvis tilpasset «den dannede dagligtale» — altså slik utdannede folk i byene faktisk snakket. Han ville skrive gate for Gade, bok for Bog, løpe for løbe. Endringene skulle skje skritt for skritt, uten brudd med den skriftkulturen som fantes. Denne linjen ble kalt fornorskingslinjen, og den førte via riksmål fram til dagens bokmål.
Ivar Aasen (1813–1896) var husmannssønn fra Ørsta og valgte motsatt strategi. Fra 1842 reiste han i fire år gjennom bygdene på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge og skrev ned dialekter systematisk. Ut av materialet konstruerte han en grammatikk (1848) og en ordbok (1850), og deretter et komplett skriftspråk han kalte landsmål. Han valgte ikke én dialekt, men bygde et gjennomsnitt der han gjennomgående foretrakk de formene som lå nærmest norrønt — noe som i praksis ga vestlandsk og indre østnorsk overvekt. Landsmålet ble senere hetende nynorsk.
I 1885 vedtok Stortinget at landsmål skulle være jamstilt med det da «alminnelige Skrift- og Bogsprog». Det er dette jamstillingsvedtaket som gjør Norge tospråklig på papiret. I 1929 fikk de to formene navnene bokmål og nynorsk.
På 1900-tallet forsøkte myndighetene å løse floken ved å drive de to formene mot hverandre og skape ett felles samnorsk. Rettskrivningsreformene i 1917, 1938 og 1959 innførte mengder av valgfrie former for å gjøre målformene likere. Motstanden ble kraftig — foreldreaksjoner rettet formene i lærebøkene for hånd — og samnorsktanken ble formelt lagt bort i 2002. Reformene i 2005 for bokmål og 2012 for nynorsk ryddet i stedet opp i valgfriheten og gjorde begge målformene enklere og mer konsekvente.
Forskjellene er ikke tilfeldige. De følger noen få mønstre, og når du kjenner mønstrene, kan du som regel gjette deg til svaret på ord du aldri har sett skrevet på nynorsk.
Bokmål har alltid -e: å kaste, å lese, å være. Nynorsk tillater tre systemer: e-infinitiv (å kaste, å lese), a-infinitiv (å kasta, å lesa) og kløyvd infinitiv, der noen verb får -a og andre -e etter historiske regler. I skolen brukes normalt e-infinitiv, og det er det enkleste valget. Det viktigste er at du er konsekvent gjennom hele teksten.
Her ligger den mest synlige forskjellen. Bokmål har valgfritt hunkjønn: du kan skrive en bok – boken eller ei bok – boka. Nynorsk har obligatorisk hunkjønn: ei bok – boka, uten alternativ. Ord som sola, klokka, jenta, saka, hytta og bygda får alltid a-ending i bestemt form entall.
Hankjønnsordene skiller seg i flertall: bokmål har biler – bilene, nynorsk har bilar – bilane. Intetkjønn i bestemt flertall er en klassisk fellegruppe: bokmål tillater husene eller husa, nynorsk har alltid husa.
Nynorsk beholder gjennomgående de norrøne diftongene som dansken gjorde om til enkle vokaler. Bokmål tillater ofte begge deler, men velger tradisjonelt den danske formen i skrift. Derfor: stein mot sten, laurdag mot lørdag, heim mot hjem, bein mot ben, aust mot øst, lauv mot løv, høyre mot høre. Regelen er næsten uten unntak: der bokmål har e eller ø i slike ord, har nynorsk ei, au eller øy.
Pronomenene er det første folk legger merke til, og det som gir flest feil hvis du ikke har lært dem utenat.
| Bokmål | Nynorsk | Merknad |
|---|---|---|
| jeg | eg | Aldri «jeg» på nynorsk |
| meg | meg | Lik form |
| du / deg | du / deg | Lik form |
| han | han | Lik form |
| hun / henne | ho / henne | Bare subjektsformen skiller seg |
| vi / oss | vi eller me / oss | Begge tillatt, «me» er vestnorsk |
| dere | de eller dokker | Merk fellen: nynorsk «de» = bokmål «dere» |
| de / dem | dei | Én form for både subjekt og objekt |
| hva | kva | hv- blir kv- |
| hvem | kven | hv- blir kv- |
| hvor | kvar eller kor | hv- blir kv- eller k- |
| hvorfor | kvifor | hv- blir kv- |
| hvordan | korleis | Eget ord, ikke bare lydendring |
| hvilken | kva for ein | Omskrives med «kva for» |
| noe / noen | noko / nokon | o-vokal i stedet for e |
| ikke | ikkje | Palatalisering, som i mange dialekter |
Svake verb bøyes ganske likt, men nynorsk har flere klasser. Bokmål kaster – kastet blir nynorsk kastar – kasta. Det viktigste enkeltmønsteret er at sterke verb i nynorsk ikke får endelse i presens, men i stedet ofte får omlyd i stammen: å kome → kjem, å sove → søv, å fare → fer, å ta → tek, å gje → gjev, å lese → les. Bokmål har -er på alt.
Hjelpeverbene må læres utenat, for de kommer i hver eneste tekst: å vere – er – var – har vore, å ha – har – hadde – har hatt, å gjere – gjer – gjorde – har gjort, å seie – seier – sa – har sagt, å sjå – ser – såg – har sett, å få – får – fekk – har fått.
Nynorsk unngår s-passiv og tunge substantiveringer der bokmål gjerne bruker dem. Der bokmål skriver «saken behandles av utvalget», foretrekker nynorsk «utvalet handsamar saka» — aktiv setning med tydelig subjekt. Nynorsk bruker også færre lange sammensetninger og løser dem opp med preposisjon: elevvurdering blir vurdering av elevar, brukerbetaling blir betaling frå brukarane.
Det er en av grunnene til at mange synes nynorsk høres enklere og mer direkte ut. Selve normen presser deg mot korte setninger med verb i, og det er godt språk uansett målform.
Der bokmål gjerne låner ordet direkte fra nedertysk eller dansk, har nynorsk ofte en norsk avløser. Prefiksene be- og an- og suffikset -het er de tydeligste tyske sporene i bokmål, og nynorsk unngår dem der det finnes alternativ:
Alle elever i grunnskolen har ett hovedmål — den målformen lærebøkene og undervisningen følger — og ett sidemål. Hvilken målform som er hovedmål, følger av skolekretsen, og det er kommunestyret som vedtar hvilken målform som skal være opplæringsspråk på skolene i kommunen. Fra 8. trinn får elevene karakter i både hovedmål og sidemål, og på studieforberedende i videregående har norskfaget tre standpunktkarakterer: hovedmål, sidemål og muntlig.
Omtrent 85 prosent av elevene har bokmål som hovedmål. De resterende rundt 12–13 prosent har nynorsk, og andelen har falt jevnt siden toppen på 1940-tallet, da nær en tredjedel av elevene hadde nynorsk. Nedgangen følger flyttemønsteret: nynorsk står sterkest i bygder som har mistet folk til byene, og elever som flytter til en bokmålskommune, bytter som regel målform.
De aller fleste sidemålselever har bokmål som hovedmål og skal lære nynorsk. Klagen går sjelden på at reglene er kompliserte — nynorsk grammatikk er om noe mer regelmessig enn bokmål, med færre valgfrie former etter 2012. Problemet er eksponering. En bokmålselev leser bokmål i alle fag, på alle skjermer, i alle bøker, hele oppveksten, og møter nynorsk noen timer i uka i noen år. Da bygges det ingen språkfølelse, og eleven må regne seg fram til hver eneste form i stedet for å kjenne igjen hva som ser riktig ut.
Nynorskelevene har motsatt situasjon og har som regel ikke noe problem med bokmål i det hele tatt. De leser bokmål overalt likevel.
Konklusjonen følger av diagnosen: les nynorsk, ikke pugg regler. Noen konkrete grep:
Kravene til det offentlige følger av målloven, lov om målbruk i offentleg teneste. Hovedreglene er tre:
25-prosentkravet blir i praksis brutt av mange statlige etater år etter år. Språkrådet rapporterer årlig om etterlevelsen, og tallene viser gjennomgående at bare et mindretall av organene når kravet for alle kategorier. Sanksjonsmulighetene er små, og det er hovedgrunnen til at situasjonen endrer seg så langsomt.
Av landets 357 kommuner har rundt 90 vedtatt nynorsk som administrasjonsspråk, rundt 120 bokmål, og resten er språknøytrale. Tyngdepunktet er tydelig: Vestland fylke er nær heldekkende nynorsk, og det samme gjelder indre deler av Rogaland, Møre og Romsdal sør for Romsdalsfjorden, deler av Agder og de vestlige og øvre bygdene i Innlandet — Valdres, Hallingdal og deler av Gudbrandsdalen. Bergen er den store bokmålsbyen på Vestlandet og har vært det hele tiden.
Vil du teste deg selv? Prøv norsk språktest for grammatikk og rettskriving, eller dialektquizen for å se om du kjenner igjen hvor folk kommer fra.
Sidemålseksamen straffer deg ikke for at teksten er kort eller enkel. Den straffer feil. Derfor er strategien å skrive språk du kontrollerer, ikke språk som imponerer.
Den vanligste enkeltfellen: nynorsk de betyr bokmål dere, ikke de. Bokmålets de og dem heter dei på nynorsk. Denne ene forskyvningen gir flere feil enn noe annet enkeltpunkt.
Etter 1814 skrev nordmenn dansk, mens de snakket norske dialekter. To løsninger vokste fram på 1800-tallet: Knud Knudsen ville fornorske dansken gradvis, og Ivar Aasen bygde et helt nytt skriftspråk på dialektene. Begge lyktes, og Stortinget sidestilte dem i 1885. Ingen av dem er blitt avskaffet siden, og forsøkene på å slå dem sammen til samnorsk ble oppgitt.
Bokmål bygger på dansk skriftspråk tilpasset norsk uttale og på østnorsk bymål, mens nynorsk bygger på et gjennomsnitt av norske dialekter med tyngdepunkt på Vestlandet og i innlandsbygdene. Systematisk merkes det tydeligst på pronomenene (eg, ho, dei mot jeg, hun, de), på hunkjønnsbøyningen, på diftongene og på at nynorsk unngår passiv og lange sammensetninger.
Hovedmålet er den målformen du får opplæring på og skriver mest i, og som skolen bruker i lærebøkene dine. Sidemålet er den andre. Elever i grunnskolen og på studieforberedende i videregående får opplæring i begge og skal ha karakter i begge fra 8. trinn. Rundt 85 prosent av elevene har bokmål som hovedmål.
Ja. Etter målloven skal statsorganer ha minst 25 prosent av det skriftlige materialet sitt på nynorsk og minst 25 prosent på bokmål, regnet hver for seg for rundskriv, kunngjøringer, skjema og lignende. Kravet blir i praksis brutt av mange etater. I tillegg skal et statsorgan svare den enkelte innbyggeren i den målformen vedkommende selv bruker.
Les nynorsk framfor å pugge regler. Det som gjør sidemål vanskelig, er at du mangler språkfølelse, ikke at reglene er kompliserte. Les nynorske aviser, romaner og lærebøker noen uker før eksamen. Lær deg deretter de fem–seks mønstrene som gir flest feil: pronomen, hunkjønn, infinitiv, sterke verb i preteritum og de vanligste ordvalgene. Skriv enkelt, kort og aktivt.
Nei. Norge har to offisielle skriftspråk, men ingen normert uttale slik svensk rikssvenska eller britisk received pronunciation fungerer. Dialekt brukes i Stortinget, i nyhetssendinger og i klasserommet, og opplæringsloven slår fast at læreren skal ta hensyn til elevens eget talemål. Det er en av de tydeligste forskjellene mellom Norge og nabolandene.